– I familien vår er det tradisjon å vokse ut av bunaden og glemme å sy den ut. Ikke tenk på det.
Det var mamma som kom med de trøstende ordene. Jeg hadde tatt motet til meg etter å ha skult olmt mot skapet i flere uker, og sto der nå og forsøkte å presse skjelett, marg og fett inn i et plagg som er minst to nummer for lite.
I fjor gikk det akkurat. På tom mage og med to sportsbher som fordelte brystene jevnt utover hele torso, fikk jeg kranglet på meg den broderte ullstakken og gikk ut i gatene for å feire Norge. Mens resten spiste is og pølser, drakk jeg vann og konsentrerte meg om noe så livsviktig som å puste. Da jeg kom hjem den kvelden, og knappene som hadde levd på bristepunktet hele dagen endelig kunne sprette opp, hadde jeg fått et slags blåmerke-belte rundt hele midja. Noen vil kanskje kalle det for selvskading, selv velger jeg å se på det som stamina, men jeg lovde meg selv å passe den perfekt til neste år.
Men så må det ha skjedd noe et sted der mellom høstmørket, god jul og god påske som gjorde at jeg glemte alt jeg hadde lovd meg selv, bevisst eller ubevisst. For nå sto jeg der, ett år senere, og sugde magesekken helt inn til sentralnervesystemet som jeg bruker, trosset en rekke fysiske lover, uten at det hjalp. For første gang på 24 år gikk vesten akkurat ikke igjen.
Jeg var alene, men spilte skuespill for meg selv, likevel, for å kamuflere skammen, så spørrende ut i det tomme rommet med en overdreven pantomime-grimase, lot som at jeg ikke skjønte hvordan i all verden dette kunne skje nettopp meg. Hva hadde skjedd det siste året som hadde ført til dette?
I et svakt øyeblikk lekte jeg med tanken om at det kunne skyldes det jævlige været på 17. mai i fjor. Det var kanskje ikke helt umulig at bunaden min rett og slett hadde krympet den dagen som følge av flere timer ute i pissregn og sludd? Den er jo tross alt lagd av ull.
Eller var det kanskje sant det jeg hadde blitt fortalt da jeg fikk den, at en dag kom det utroligste til å skje, at bunaden ville få så liten plass i skapet at den gjorde seg mindre for å passe inn. Det er visst et ganske kjent fenomen. Hvert år blir systuene nedringt på denne tiden av året av kvinner som meg som har fått bunaden krympet over natta, helt uten forvarsel. Og de kan dessverre ikke hjelpe. Til det er vi for mange.
– Se på det som at du har blitt voksen nå, sa mamma.
Jo, takk. Det ble tydelig for meg der jeg sto og kjente nasjonalromantikken i meg dø og selvforakten blomstre, at jeg rett og slett ikke visste hva det var jeg takket ja til da mormor og morfar spurte meg om jeg ønsket meg en bunad i konfirmasjonsgave. Den var grønn og vakker, og jeg følte meg så innmari stolt og fin der jeg spradet rundt bekymringsløst med stakk og sølje, smilte bredt med reguleringen da de voksne ønsket meg velkommen inn i deres rekker.
Jeg visste ikke da det jeg vet nå, at jeg hadde inngått en avtale med selve nasjonaldjevelen. At den grønne ullstakken som var min flørtete følgesvenn, om få år skulle utvikle seg til å bli en brutal mobber, en mobber kjøpt og betalt til en usaklig høy sum av mine kjære besteforeldre jeg for alt i verden ikke vil skuffe. At jeg, dum som jeg var, gladelig hadde invitert et hånlig sannhetsvitne inn i mitt innerste rom, som for alltid skulle påføre meg skam for at jeg ikke var en flatbrystet, utmagret 15-åring lenger, eller at kroppen helt naturlig hadde endret seg etter at barna kom. Det er ufravikelig, uansett om utgangspunktet er radmagert eller fagert. Vi endrer oss.
Før hevet jeg øyenbrynene da folk fortalte at de hadde solgt vekk bunaden sin, sa det var for mye styr med den, dessuten var det så dyrt å holde den ved like. Latskap, tenkte jeg. Men de siste årene har jeg begynt å lure på hva det er resten av oss egentlig holder på med. Det er som om vi alle er rammet av en festlig versjon av Stockholm-syndromet. Vi har utviklet en pervers kjærlighetsrelasjon til en overgriper vi på ingen måte prøver å komme oss unna.
Vi ler av smerten hun påfører oss, holder pusten og tørker tårene slik at ingen skal fatte mistanke om at vi egentlig lider. Vi tar på oss sko med gnagsår-garanti, holder fast på fjollete hodeplagg i vinden som av åpenbare grunner aldri slo an i det store utland. Også på selveste nasjonaldagen, da vi egentlig skal føle oss frie. Hun fortjener egentlig bank, så kvinnefiendtlig som hun er, men i stedet står vi der og pisker oss selv rød, hvit og blå. Det er tydelig at vi ikke vil bli reddet.
Jeg sto der på soverommet med en bunad som nesten gikk igjen, og ristet av meg ufortjent skam og dårlig samvittighet. Nå var det endelig skjedd, det jeg hadde ventet på og grudd meg til. Kanskje var det en god ting, kanskje var det dette som måtte til for at jeg skulle bli fri fra bunadens tyranni. Fuck tom mage og kløende ull. Nå skal jeg ut i butikkene og kjøpe meg en altfor dyr kjole som rommer god mat og sprudlende væske. Og så skal jeg bestille en time på husfliden til høsten og sy ut kjolen akkurat litt for stor, slik at jeg har noe å vokse inn i.
Det tror jeg blir ganske så fint.